Operasjonen som ikke gikk som den skulle.

Da jeg var bitteliten – nærmere bestemt halvannet år gammel – var jeg igjennom en operasjon som ikke gikk helt som planlagt. Jeg skulle operere det høyre øret og det hele endte med at ansiktnerven (facialisnerven) ble kuttet i to, noe som igjen førte til at jeg ble lam på høyre side av ansiktet. Og alt dette fordi legen ikke sjekket ting grundig nok før operasjon og regnet med at denne nerven lå der den ligger hos «alle» andre på meg også, noe den altså ikke gjorde dessverre.

Siden jeg kun var halvannet år gammel husker jeg selvfølgelig ingenting av dette selv, så akkurat når hendelsen skjedde var det nok aller verst for mine foreldre. Og det er det kanskje enda, selv om denne hendelsen har slitt på meg også. Jeg har fått høre at hele høyre siden «hang og slang» og at dette ikke kunne gjøres noe med. Man måtte bare vente og se hvordan det ville gro av seg selv og håpe på at det i alle fall ble noe bedre. Heldigvis har det grodd forholdsvis greit sammen. Det kunne så absolutt ha vært verre. Høyre del av ansiktet henger heldigvis ikke å «slenger» lenger som det gjorde rett etter hendelsen var skjedd, men noen særlig muskelfunksjon har jeg dessverre ikke.

Tilgi og gi slipp.

Tilgivelse tar plass i vår eget sinn og har egentlig ingenting å gjøre med den andre personen.

Sitat av Louise Hay

Dårlig selvfølelse

Dette er noe jeg har slitt med opp igjennom årenes løp og jeg hadde løyet om jeg sa at det ikke har påvirket selvfølelsen min i negativ grad, for det har det. Jeg har alltid hatt et elsk/hat-forhold til smiling blant annet. Jeg elsker å smile fordi det viser at man er glad og man forbinder smiling med vennlighet og sånt, men samtidig har jeg hatet å smile fordi jeg kun har smilefunksjon på venstre siden og derfor smiler skjevt. Egentlig burde det ikke ha noe å si, for et smil er et smil, men så er det jo sånn hjernen fungerer også. Hvordan man tenker har noe å si og man lever i en verden der utseende har stort fokus. I mange, mange tilfeller har det ytre større fokus enn det indre, og hvorfor i all verden er det slik? I min verden er det det indre som teller. Man kan være så pen man bare vil utvendig, men har man en «crappy» innside så er ikke det mye verdt i mine øyne. Dette er da trossystemer jeg har fått i den senere tid. Jeg har etterhvert begynt å innse at man må igjennom ting av diverse grunner og selv om man ikke alltid ser disse grunnene akkurat når man står opptil knærne i en metaforisk gjørme så vil disse grunnene etterhvert komme frem i lyset. Det er en grunn til alt som skjer, enten man er klar over det eller ikke!

Tilgivelse

Jeg innser nå at ting skjer av en grunn og jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten de stormene jeg har vært igjennom. Jeg kunne heller ikke oppfordret deg til å tilgi og til å gi slipp på nag og negativitet på samme måten som jeg nå gjør her om det ikke hadde vært for denne hendelsen her, og det faktum at jeg er klar for å si «jeg tilgir» selv.

Jeg vet at ting av og til kan være vanskelig å gi slipp på, men det er som Lewis B. Smedes sier: «Å tilgi er å sette en fange fri og innse at denne fangen var deg». Det å tilgi betyr ikke at man tilgir selve handlingen. Det betyr ikke at man sier at det som ble gjort er greit. Det betyr rett og slett bare at man ikke lenger er villig til å bære med seg den negative energien det å bære på nag og bitterhet er. Den eneste det å ikke tilgi skader er deg selv, og hvorfor vil vi egentlig oss selv så vondt?

Å gi slipp og sette seg selv fri

Jeg vet at det ikke er lett å tilgi, men allikevel er det nødvendig. Om man bruker den her hendelsen som eksempel så er det lite jeg kan gjøre med dette. Det gjør ikke ting bedre om jeg går rundt å bærer på nag og bitterhet, eller hva? Det som er gjort er gjort og sånn som jeg ser det har jeg to valg. Jeg kan enten velge a) å leve med en følelse av nag og bitterhet av at ting gikk som det gikk, eller b) jeg kan gi slipp og si at det som er gjort er gjort og innse at slik er det. Også denne hendelsen har vært med på å forme meg til den jenta jeg er i dag. Jeg velger det siste alternativet.

Jeg vil ikke lenger sitte fast i fortiden. Samme hvor vanskelig det enn er. For nei, det er ikke lett. Denne avkuttede ansiktnerven har slitt på selvfølelsen min som tidligere nevnt og det er fortsatt noe jeg kan slite en del med. Hadde jeg sagt noe annet hadde jeg løyet. Jeg prøver så godt jeg kan å bygge opp både selvfølelse og selvtillit og jeg føler selv at jeg er på god vei. Jeg har blitt utrolig mye bedre enn jeg var for bare noen år siden og nå føler jeg at jeg har tatt det enda et steg lenger ved å ikke bare skrive dette innlegget her, men også dele det med verden. Dele det med deg. Ved å faktisk åpne opp for tilgivelse og healing. Det er da man beveger seg fremover. Det er da man åpner opp for mirakler.

Tilgi og gi slipp.

Tilgivelse av meg selv og andre setter meg fri fra fortiden. Tilgivelse er svaret på nesten alle problem. Tilgivelse er en gave til meg selv. Jeg tilgir og jeg setter meg selv fri.

Sitat av Louise Hay

Formet av stormene

Jeg tror at vi blir like mye formet av stormene man må gå igjennom som når ting i livet bare går som smurt. Eller, la meg rette meg selv litt her. Faktisk tror jeg at man blir mer formet av stormene våre enn av solskinnsdagene. Man lærer så utrolig mye og ikke minst så vokser man som menneske av å måtte gå gjennom noen stormer og gå igjennom litt gjørme. Det har i alle fall jeg gjort. Man må bare være åpen for å lære av de tingene som man føler ikke er så bra også, så vel som de gode tingene. For ting kan ikke alltid være bare «fryd og gammen». Man trenger kontraster her i livet på Jorden for å lære og utvikle oss som sjeler, og slik er det enten vi liker det eller ei. Jeg har alltid vært en jente som er glad i livet og vært flink til å se positivt på ting selv om ting ikke alltid har vært lett, men enda bedre har det om mulig blitt etter at jeg startet på den spirituelle veien som jeg nå befinner meg på. Det er bare fantastisk å kunne se ting på et klarere og dypere nivå. Og det at jeg nå kan sitte her å skrive et innlegg om en av mine første stormer som Linn her på Jorden og kunne se på denne hendelsen med nokså nøytrale følelser er en sann fryd. Og det selv om det har tatt litt tid. Ikke mindre enn 26 år faktisk.

Snu negativitet om til positivitet

Jeg håper med dette innlegget å inspirere deg som leser dette til å velge tilgivelse fremfor nag. Jeg ønsker å inspirere og motivere deg til å prøve å se ting på et dypere nivå og se de velsignelser dine egne personlige stormer måtte føre med seg. For ja, det er velsignelser gjemt i hver eneste storm. Noen ganger må man bare lete ekstra godt.

Jeg er takknemlig for de stormene jeg har hatt i livet fordi dem har vært med på å forme meg til den jenta jeg er i dag. Og når jeg skriver det som jeg skriver her så er det ikke dermed sagt at det ikke har vært tøffe tak, for det har det så absolutt. Heller ikke jeg har gått igjennom alle stormene mine med et positivt syn. Negative tanker kan så absolutt dukke opp hos meg også, men jeg prøver å fange disse opp før dem får slått rot og dermed prøve så godt det lar seg gjøre – med tanke situasjonen – å snu negativitet over til positivitet. Det har ikke vært enkelt alltid, men når man får ting på avstand så ser man lettere de skjulte velsignelsene, det er alt jeg sier… Og der tror jeg at jeg avslutter.

Har du noe eller noen du trenger å tilgi?

Namaste.

20

En diagnose er bare en diagnose.

Da var det på tide å lette litt på sløret og starte å fortelle bittelitt om meg selv. For sannheten er at jeg er født med Noonans syndrom. Jeg fikk diagnosen da jeg var rundt om elleve måneder gammel og man kan vel si at jeg var heldig som fikk den såpass tidlig.

Da jeg ble født (i 1990) var dette et veldig sjeldent syndrom som få visste noe om. Også i helsevesenet var dette syndromet relativt ukjent. Kunnskapen har heldigvis økt med årene, men den kan nok fortsatt bli enda bedre. Men hva kan vel ikke det? Det at syndromet på den tiden var ukjent for mange har ført til at flere av de med dette syndromet faktisk ikke har fått diagnosen før i voksen alder. Og noen får den kanskje til og med aldri? Jeg kan jo også nevne at det er store variabler av syndromet. Noen merker ikke noe særlig til at dem har et syndrom, mens andre igjen er hjelpetrengende. Er du interessert i å lese mer fakta kan du ta en titt på det Frambu skriver om Noonans syndrom her.

Du blir formet av både solskinn og stormer

Heldigvis er jeg så heldig at jeg klarer meg veldig bra selv. Noen helseplager har jeg jo. Disse har ført til at jeg har noe nedsatt arbeidsevne og derfor ikke muligheten til å jobbe heltid. Men det kan jeg absolutt tåle! Det kunne vært så utrolig mye verre! Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er takknemlig for det livet jeg lever. Også takknemlig for de stormene jeg har vært igjennom. Alt sammen har vært med på å forme meg til den jenta jeg er i dag og det livet jeg lever. Jeg har fantastiske mennesker rundt meg. Jeg har et trygt og godt hjem. Jeg har begynt å finne utav hva jeg vil med livet, og er generelt sett på en god plass. At jeg har en diagnose er helt ærlig noe jeg ikke tenker så veldig mye på. Jeg gjorde nok mer det før.

Innlegg om Noonans syndrom

Sitat: "Jeg kan ikke endre retningen av vinden, men jeg kan justere seilene mine til å alltid nå destinasjonen min.


Så hvor vil jeg med dette blogginnlegget lurer du kanskje på? Jo, jeg vil bare fortelle litt om det å ha en diagnose ut i fra mitt ståsted og min erfaring. Å si at det ikke trenger å være verdens undergang med en diagnose. Hverken for den som har diagnosen eller for pårørende. Det trenger ikke å hauses opp og sees på som negativt.

Ofte så er ting hva du gjør det til selv. Og hvorfor skal du da gi en slik ting så mye makt over livet ditt når du i stedet kan bruke det til det positive? Bruke det til å vise både deg selv og verden at du faktisk kan du også, akkurat som alle andre? For sannheten er at selv om du måtte ha noen begrensninger (det har vi alle, enten man har en diagnose eller ikke) så er dette bare noe som gjør at du må tenke annerledes og kanskje se ting fra et annet perspektiv. Det er ikke dermed sagt at du ikke kan leve ut drømmelivet. Hele bloggen er jo skrevet ut i fra mine tanker og erfaringer. Jeg respekterer deg om du måtte ha en annen oppfatning av livet og verden vi lever i.

Bare et navn på et stykke papir

Jeg ønsker rett og slett med dette blogginnlegget (og de blogginnleggene som jeg har planer om å skrive) bare få Noonans syndrom litt frem i lyset. Få folk til å forstå at det ikke alltid trenger å være så galt å ha en diagnose. Når alt kommer til alt er jo en diagnose kun et navn på et stykke papir. Hvorfor enkelte skal gi et navn på et stykke papir så mye makt som det enkelte gjør er noe jeg undrer meg stadig over. Og da prater jeg om dem som føler at alt raser sammen om dem får en diagnose, selv om dem har de samme plagene som før. Ikke de som får en diagnose der livet snus opp ned (som for eksempel alvorlig sykdom) – bare for å ha det klart.

For meg så er ikke en diagnose noe jeg lar meg defineres av (ikke nå lenger i alle fall). Det bør heller ikke du. Vi er alle sammen så mye mer enn en diagnose, og akkurat det er det viktig å huske på. En diagnose er ikke en gang én brøkdel av den du er! Det kunne også vært en fin ting om vi satte ordet diagnose i et mer positivt lys.

Jeg søkte opp betydningen av ordet i Det Norske Akademis Ordbok og der stod det: fastslåing av et (især uheldig) fenomens art ved hjelp av karakteristiske kjennetegn (især om sykdomsbestemmelse). Kunne vi ikke bare ha endret betydningen av ordet og tatt bort det som står i parantes sånn at vi kunne ha brukt ordet på en positiv måte også? Da kunne vi jo blitt diagnotisert som lykkelig, hardtarbeidende, vågal, håpefull, drømmende, skapende, positiv og livsnyter også. Hadde ikke det vært noe? På den måten hadde jo selve ordet blitt mer nøytralisert og mistet den negative energien.

Mye informasjon å finne på internett

Men uansett. Tilbake til start. Jeg har da altså denne diagnosen og den har igjen ført med seg andre ting. Jeg har blant annet dårlig syn og hørsel, skoliose (skjev ryggrad) og hjertefeil, bare for å nevne noe. Om du googler «Noonans syndrom» kan du lese at alle disse ovennevnte plagene (og flere) kan følge syndromet, men det er ikke dermed sikkert at det gjør det.

Om du googler syndromet kan du også lese mye faktabasert informasjon som ofte tar for seg alt det negative og utelater det positive. Så med de blogginnleggene jeg tenker at jeg skal skrive vil jeg ha en positiv vinkling og se på ting på en positiv måte. Selv om jeg selvfølgelig kommer til å være ærlig. Jeg vil skrive ut i fra min erfaring. Vil du lese mer faktabasert informasjon så anbefaler jeg deg å gjøre et raskt søk på google. Ta gjerne å sjekk ut Frambu (som jeg nevnte tidligere) og Noonanforeningen sine nettsider når du først er i gang.

Ting er ikke svart/hvitt

Jeg hadde jo løyet om jeg sa at ting ikke hadde vært enklere uten en diagnose (for både meg og foreldrene mine). Men så er ikke dette noe vi kan kontrollere så da er det bare å gjøre det beste ut av det, eller hva? Alt blir jo så mye, mye bedre om vi tenker positivt. Negativitet er ikke godt for noe. Det er min erfaring. Jeg vet sannelig ikke hvor jeg hadde vært på livets vei i dag om det ikke hadde vært for mitt positive tankesett. På mange måter kan vi vel si at det er der jeg henter styrken min fra. Hvorfor skal vi ta sorgene på forskudd?

Ting er ikke så svart/hvitt som det ofte kan virke som det er når vi leser ren faktabasert informasjon. Den type informasjon kan vel kanskje sammenlignes med de samtalene vi har med en lege før en operasjon. Da vi får høre om alt som kan gå galt. Hva med det som kan gå bra? Helsepersonell og sånt er jo pliktet til å oppgi informasjon om alt det negative og det er derfor fokuset ligger der det ligger. Heldigvis for meg (og deg) så er ikke jeg pliktet til noe som helst og derfor håper jeg nå at jeg kan få deg til å se på ordet diagnose i et mer positivt lys og innse at det ikke trenger å være så farlig. Det kan fort gå godt (som en venninne pleier å si). Livet har en tendens til å ordne seg uansett!

Har du kjennskap til Noonans syndrom du?

Namaste.

20