top of page
Banner til blogg - Spirituell mentor.jpg

A furry angel

Oppdatert: 7. aug. 2022

Da var dagen her. Det er nå nøyaktig ett år siden du (min lille Chica) reiste avgårde til Himmelriket og lot din fysiske Chicakropp være igjen her på Jorden. Jeg har helt siden den gang følt for å skrive noe dedikert til deg, min kjære pelskledde engel. Og i dag er dagen å gjøre det på. Du fortjener virkelig hele verden så god du var (og er)!



Om du som leser dette ikke henger helt med her så er altså dette et blogginnlegg dedikert til min firbeinte bestevenn – mitt alt – som måtte dra til Himmelriktet så altfor tidlig. Det er i dag nøyaktig ett år siden. Året 2018 fikk med andre ord den verste starten det kunne fått. Og selv etter ett år så er denne pelskledde engelen i mine tanker hver eneste dag og noen dager er absolutt vondere enn andre.


Jeg skriver nå dette innlegget som en dedikasjon til Chica. Ikke bare fordi hun fortjener det, men også fordi at skriving gjør meg godt. Jeg skriver også disse ordene for å fortelle om mitt alt og fortelle hvor mye hun faktisk har hjulpet meg. Jeg kan faktisk strekke det så langt å si at jeg nok ikke hadde blitt så fort god i ryggen etter den store ryggoperasjonen jeg hadde under én måned før Chica kom i hus. Jeg kan takke denne hunden for så mye! Jeg er så TAKKNEMLIG for de årene jeg fikk ha henne ved min side. Det var KVALITET over kvantitet kan man vel kanskje si…


Kjærlighet ved første blikk

Hva med at jeg starter fra begynnelsen, høres det ut som en god plan? Det hele startet faktisk rett etter ryggoperasjonen jeg hadde i februar 2011. Jeg hadde hest på den tiden og livet med hest måtte jeg dessverre gi slipp på etter denne operasjonen. Jeg hadde i mange år også hatt lyst på egen hund og når jeg er interessert i noe elsker jeg å lære om nettopp dette. Jeg hadde derfor lest mye om hundehold og ulike raser og funnet ut at Pomeranian var en rase som ville passe meg bra.


Da jeg nevnte at jeg hadde lyst å kjøpe meg hund så var det mange som mente at jeg burde konsentrere meg om å bli god i ryggen først. Allikevel sa hjertet mitt noe annet. Det sa at dette var tiden å få hund på, selv om det kanskje ikke var så logisk. Jeg valgte å lytte til hjertet og et bedre valg tror jeg faktisk ikke at jeg har tatt. Chica kom i hus allerede under én måned etter operasjonen. Eneste grunnen til at hun fortsatt ikke var solgt da jeg ringte oppdretter for å høre om hun hadde valp til salgs (eller hadde planlagt valpekull) var at oppdretter egentlig hadde bestemt seg for å beholde Chica selv. Allikevel var jeg så heldig at jeg fikk kjøpe henne. Da jeg så den lille pelsballen så var det kjærlighet ved første blikk. Noe så aldeles nydelig!



Hund på blå resept

Det var travelt med valp og siden hun var så liten som hun var (kun rundt om 600gram da hun kom i hus) så ble det mye «tøy og bøy» på meg, og jeg merket ikke at det var vondt i ryggen før tøyingen var overstått. Dette gjorde sitt til at jeg kom meg fort etter operasjonen. Ryggen ble ganske fort myk, eller i alle fall så myk som den kan bli med to stålstenger festet til ryggraden. Da jeg kom på sykehuset for tre-måneders kontroll så ble legene ganske så overrasket over hvor myk i ryggen jeg var etter så kort tid etter operasjonen. Legene sa også at de ikke hadde sett noen bli så god og myk i ryggen på så kort tid etter en slik operasjon før.


Jeg var jo selvfølgelig superglad for å høre det og all ære for dette skal min pelskledde engel ha. Hadde det ikke vært for Chica så hadde det ikke blitt så mye bøying av ryggen som det ble, og det hadde tatt mye lenger tid for å bli så god i ryggen som det jeg allerede etter tre måneder var.

Chica er den beste medisinen jeg kunne hatt og vi skulle virkelig kunnet få hund på blå resept.


Som "Knoll og Tott"

Jeg og Chica var i grunn litt som «Knoll og Tott» og alltid sammen, med noen få unntak. Der jeg var, var hun og der hun var, var jeg. Det var få plasser der jeg ikke tok med meg Chica, og hun var til og med med på shopping. Noe hun faktisk så ut til å like ganske godt. Hun elsket nemlig å ligge på armen og være med der det skjer. Hun elsket å komme litt i høyden og bare følge med på alt og alle. Hun lå helt rolig og på mange måter bare var der.


Hun var med meg rundt på besøk til de aller fleste og et par ganger var hun faktisk også med meg på jobb. Hun ble godt mottatt alle veier. Det var heller ikke få ganger vi ble stoppet av andre mennesker når vi var ute på tur, der Chica fikk det ene komplimentet etter det andre.



Hele familiens lille prinsesse

Hun var også hele familiens lille prinsesse og hun ble vel mer behandlet som en tobeint enn en firbeint vil jeg våge å påstå. Hun ble så til de grader bortskjemt. Hun var jo minsten i familien, så det skulle vel bare mangle, eller hva?


Hun fikk masse godt å spise, masse kos og mange økter med ballkasting og lek blant annet. Hun fikk også være med på traktorkjøring, firehjulkjøring og alt sånt. Hun var til og med med på bilferie her i Norge, noe som også var veldig kjekt.


Hun elsket når vi kastet ball (spesielt sammen med mor), hun elsket å leke med de andre hundene på gården til mine foreldre, og hun elsket når far tok henne med seg på kjøretur med enten traktoren eller firehjulingen. Veldig artig!


En annen ting hun også elsket var når vi (jeg og hun) dro på besøk til mormor og morfar. Hun skjønte alltid hva vi skulle, til og med før jeg gikk til ytterdøren, og guri så ivrig hun var! Om det endte med at vi gikk bomtur og mormor og morfar ikke var hjemme så var hun alltid like vanskelig å få med seg hjem igjen. På slike dager syntes jeg alltid det var godt at hun kun veide i underkant av tre kilo, og ikke seksti. Hehe. Hadde det noengang hendt at hun hadde stukket av så er det hos mormor og morfar jeg hadde sjekket først. Det er i alle fall sikkert.


Hun var også veldig smart og ekstremt god på slike hjernetrimsleker som selges for hunder. Det var også moro å trene på triks ved hjelp av klikker og hun tok ting fort.


Å stå stødig i en orkan