fbpx

Operasjonen som ikke gikk som den skulle

Da jeg var bitteliten – nærmere bestemt halvannet år gammel – var jeg igjennom en operasjon som ikke gikk helt som planlagt. Jeg skulle operere det høyre øret og det hele endte med at ansiktnerven (facialisnerven) ble kuttet i to, noe som igjen førte til at jeg ble lam på høyre side av ansiktet. Og alt dette fordi legen ikke sjekket ting grundig nok før operasjon og regnet med at denne nerven lå der den ligger hos «alle» andre på meg også, noe den altså ikke gjorde dessverre.

Siden jeg kun var halvannet år gammel husker jeg selvfølgelig ingenting av dette selv, så akkurat når hendelsen skjedde var det nok aller verst for mine foreldre. Og det er det kanskje enda, selv om denne hendelsen har slitt på meg også. Jeg har fått høre at hele høyre siden «hang og slang» og at dette ikke kunne gjøres noe med. Man måtte bare vente og se hvordan det ville gro av seg selv og håpe på at det i alle fall ble noe bedre. Heldigvis har det grodd forholdsvis greit sammen. Det kunne så absolutt ha vært verre. Høyre del av ansiktet henger heldigvis ikke å «slenger» lenger som det gjorde rett etter hendelsen var skjedd, men noen særlig muskelfunksjon har jeg dessverre ikke.

Operasjonen som ikke gikk som den skulle
Bildekilde: whitesession på Pixabay

Dårlig selvfølelse

Dette er noe jeg har slitt med opp igjennom årenes løp og jeg hadde løyet om jeg sa at det ikke har påvirket selvfølelsen min i negativ grad, for det har det. Jeg har alltid hatt et elsk/hat-forhold til smiling blant annet. Jeg elsker å smile fordi det viser at man er glad og man forbinder smiling med vennlighet og sånt, men samtidig har jeg hatet å smile fordi jeg kun har smilefunksjon på venstre siden og derfor smiler skjevt. Egentlig burde det ikke ha noe å si, for et smil er et smil, men så er det jo sånn hjernen fungerer også. Hvordan man tenker har noe å si og man lever i en verden der utseende har stort fokus. I mange, mange tilfeller har det ytre større fokus enn det indre, og hvorfor i all verden er det slik? I min verden er det det indre som teller. Man kan være så pen man bare vil utvendig, men har man en «crappy» innside så er ikke det mye verdt i mine øyne. Dette er da trossystemer jeg har fått i den senere tid. Jeg har etterhvert begynt å innse at man må igjennom ting av diverse grunner og selv om man ikke alltid ser disse grunnene akkurat når man står opptil knærne i en metaforisk gjørme så vil disse grunnene etterhvert komme frem i lyset. Det er en grunn til alt som skjer, enten man er klar over det eller ikke!

Tilgivelse

Jeg innser nå at ting skjer av en grunn og jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten de stormene jeg har vært igjennom. Jeg kunne heller ikke oppfordret deg til å tilgi og til å gi slipp på nag og negativitet på samme måten som jeg nå gjør her om det ikke hadde vært for denne hendelsen her, og det faktum at jeg er klar for å si «jeg tilgir» selv.

Jeg vet at ting av og til kan være vanskelig å gi slipp på, men det er som Lewis B. Smedes sier: «Å tilgi er å sette en fange fri og innse at denne fangen var deg». Det å tilgi betyr ikke at man tilgir selve handlingen. Det betyr ikke at man sier at det som ble gjort er greit. Det betyr rett og slett bare at man ikke lenger er villig til å bære med seg den negative energien det å bære på nag og bitterhet er. Den eneste det å ikke tilgi skader er deg selv, og hvorfor vil vi egentlig oss selv så vondt?

Operasjonen som ikke gikk som den skulle - Tilgivelse

Å gi slipp og sette seg selv fri

Jeg vet at det ikke er lett å tilgi, men allikevel er det nødvendig. Om man bruker den her hendelsen som eksempel så er det lite jeg kan gjøre med dette. Det gjør ikke ting bedre om jeg går rundt å bærer på nag og bitterhet, eller hva? Det som er gjort er gjort og sånn som jeg ser det har jeg to valg. Jeg kan enten velge a) å leve med en følelse av nag og bitterhet av at ting gikk som det gikk, eller b) jeg kan gi slipp og si at det som er gjort er gjort og innse at slik er det. Også denne hendelsen har vært med på å forme meg til den jenta jeg er i dag. Jeg velger det siste alternativet.

Jeg vil ikke lenger sitte fast i fortiden. Samme hvor vanskelig det enn er. For nei, det er ikke lett. Denne avkuttede ansiktnerven har slitt på selvfølelsen min som tidligere nevnt og det er fortsatt noe jeg kan slite en del med. Hadde jeg sagt noe annet hadde jeg løyet. Jeg prøver så godt jeg kan å bygge opp både selvfølelse og selvtillit og jeg føler selv at jeg er på god vei. Jeg har blitt utrolig mye bedre enn jeg var for bare noen år siden og nå føler jeg at jeg har tatt det enda et steg lenger ved å ikke bare skrive dette innlegget her, men også dele det med verden. Dele det med deg. Ved å faktisk åpne opp for tilgivelse og healing. Det er da man beveger seg fremover. Det er da man åpner opp for mirakler.

Formet av stormene

Jeg tror at vi blir like mye formet av stormene man må gå igjennom som når ting i livet bare går som smurt. Eller, la meg rette meg selv litt her. Faktisk tror jeg at man blir mer formet av stormene våre enn av solskinnsdagene. Man lærer så utrolig mye og ikke minst så vokser man som menneske av å måtte gå gjennom noen stormer og gå igjennom litt gjørme. Det har i alle fall jeg gjort. Man må bare være åpen for å lære av de tingene som man føler ikke er så bra også, så vel som de gode tingene. For ting kan ikke alltid være bare «fryd og gammen». Man trenger kontraster her i livet på Jorden for å lære og utvikle oss som sjeler, og slik er det enten vi liker det eller ei. Jeg har alltid vært en jente som er glad i livet og vært flink til å se positivt på ting selv om ting ikke alltid har vært lett, men enda bedre har det om mulig blitt etter at jeg startet på den spirituelle veien som jeg nå befinner meg på. Det er bare fantastisk å kunne se ting på et klarere og dypere nivå. Og det at jeg nå kan sitte her å skrive et innlegg om en av mine første stormer som Linn her på Jorden og kunne se på denne hendelsen med nokså nøytrale følelser er en sann fryd. Og det selv om det har tatt litt tid. Ikke mindre enn 26 år faktisk.

Operasjonen som ikke gikk som den skulle - Tilgivelse

Snu negativitet om til positivitet

Jeg håper med dette innlegget å inspirere deg som leser dette til å velge tilgivelse fremfor nag. Jeg ønsker å inspirere og motivere deg til å prøve å se ting på et dypere nivå og se de velsignelser dine egne personlige stormer måtte føre med seg. For ja, det er velsignelser gjemt i hver eneste storm. Noen ganger må man bare lete ekstra godt.

Jeg er takknemlig for de stormene jeg har hatt i livet fordi dem har vært med på å forme meg til den jenta jeg er i dag. Og når jeg skriver det som jeg skriver her så er det ikke dermed sagt at det ikke har vært tøffe tak, for det har det så absolutt. Heller ikke jeg har gått igjennom alle stormene mine med et positivt syn. Negative tanker kan så absolutt dukke opp hos meg også, men jeg prøver å fange disse opp før dem får slått rot og dermed prøve så godt det lar seg gjøre – med tanke situasjonen – å snu negativitet over til positivitet. Det har ikke vært enkelt alltid, men når man får ting på avstand så ser man lettere de skjulte velsignelsene, det er alt jeg sier… Og der tror jeg at jeg avslutter.

Har du noe eller noen du trenger å tilgi?

Sigmatur1-4
Follow:
Del

2 Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.