fbpx

Anstrengt forhold til mat

Nå tenker du kanskje at det her vil komme et innlegg om en eller annen form for spiseforstyrrelse eller lignende, eller hva? Men det er det så absolutt ikke. Dette er nemlig et innlegg for kategorien «Noonans syndrom». Anstrengt forhold til mat kan nemlig være én av tingene som følger med syndromet og dette er et tema som jeg absolutt ønsker å belyse.

Selv om dette med anstrengt forhold til mat knyttet til Noonans syndrom ofte bare inngår de første leveårene og barn kan vokse dette av seg ganske kjapt så ønsker jeg allikevel å plassere dette innlegget i kategorien «Noonans syndrom». Dette fordi jeg vet om flere enn meg med syndromet som har hatt et anstrengt forhold til mat oppigjennom oppveksten. Altså ikke bare de første leveårene. Jeg skriver her om min erfaring og om det forholdet som jeg hadde til mat i oppveksten. Vil du lese mer om spise og ernæringsvansker knyttet til Noonans syndrom så anbefaler jeg deg å ta en titt på det Frambu skriver om emnet her. De har mye informasjon om både dette og andre emner knyttet til Noonans syndrom. Så her er det bare å surfe i vei så finner du nok svar på det du måtte lure på.

Mer enn bare «kresenhet«

Fra jeg ble født og til for bare noen få år siden så hadde jeg et høyst anstrengt forhold til mat. Mange kalte det en stor grad av «kresenhet». De ristet bare på hodet for de ikke kunne forstå at foreldrene mine kunne la meg ha det kostholdet jeg da hadde. Mange kunne heller ikke forstå hvorfor foreldrene mine ikke bare «tvang» meg til å spise vanlig mat. For etter deres mening ville jeg jo da vendt meg til det og likt all type mat. Men i stedet var jeg blitt «bortskjemt» med å alltid få egen mat og det jeg hadde lyst på. Og i flere tilfeller kunne dette ha fungert, men det var ikke riktig løsning for meg.

Det jeg vil si til alle som måtte skylde på foreldre når det gjelder barns «kresenhet» er at det det blir altfor enkelt. Det er ikke alt som kan skyldes på foreldrene. Jeg kan ikke sitte her å si at foreldrene mine har skyld i mitt usunne kosthold og såkalt «kresenhet», for det har dem så absolutt ikke. De prøvde å få meg til å like annen mat, men jeg fikk det ikke inn i munnen. Det står på meg, ikke mine foreldre!

Det ordner seg som regel av seg selv

Foreldrene mine fikk også beskjed av ernæringsfysiologer (og annet fagpersonell) om at slike ting ville ordne seg automatisk. Etterhvert som barnet ble eldre ville barnet også bli mer klar for å prøve nye ting mente dem. Foreldrene mine fikk med andre ord beskjed om å ikke stresse med det. Og tiden det tar for at barnet blir klar til dette varierer fra person til person. De hadde rett når det gjelder meg i alle fall. Selv om det tok litt tid.

Mat var et stress

For meg (og helt sikkert for mange andre såkalt «kresne» mennesker) så var dette med mat så mye mer enn bare «kresenhet». Jeg hadde ikke sjans i havet til å prøve ut nye og sunne ting som grønnsaker og slike ting samme hvor lyst jeg hadde til å lære å like det. Det var jo ikke akkurat kjekt å nesten ikke like noenting. Det var et stress å bli invitert på middag fordi jeg hverken likte det ene eller det andre. Det var også flaut å alltid måtte ha med egen mat. Eller det som var nesten enda verre, at dem som hadde invitert til middag måtte lage noe ekstra bare for meg.

Grunnen til at jeg sier at jeg ikke hadde «sjans i havet» er fordi at jeg ikke fikk det inn i munnen. Jeg brakk meg av bare tanken på flere typer mat og jeg reagerte på mange forskjellige konsistenser. Da jeg var veldig liten kunne mor og far legge en liten bit kokt potet framføre meg og jeg satt å brakk meg. Hadde foreldrene mine fulgt de såkalte «rådene» de fikk av blant annet andre foreldre om at det bare var å la meg bli sulten nok så hadde jeg spist hva som helst så hadde det nok mest sannsynlig endt med at jeg hadde sultet. Jeg tror nok at jeg heller hadde sultet meg selv enn å spist den lille potetbiten til og med. Så så galt var det.

Negative assosiasjoner

Jeg opplevde også – av fagpersonell, ikke mine foreldre – å bli «tvunget» til å smake på maten som jeg fikk servert. Dette var fælt og jeg husker det som om det var i går. Selv om jeg ikke var mange årene da dette skjedde. Jeg vet de ikke mente noe vondt med det, det vil jeg presissere. Men jeg vil allikevel få frem at det å bli «tvunget» til å spise noe som gjør at du brekker deg kan skape sterke negative assosiasjoner. Det er denne typen mat jeg har slitt mest med å smake på nytt og lære meg til å like også.

Anstrengt forhold til mat - kresenhet
Bildekilde: piviso på Pixabay

Snakker av erfaring

Det er ikke alltid slik at du må smake maten 10 ganger før du kan si om du liker den eller ikke. Noen ganger må du bare vente til du blir klar selv til å smake på maten. Ikke mer hokus-pokus enn det. Noen ganger liker du ting første gang du smaker det, og med andre ting kan det ta 20+ år før du liker det. Og andre ting igjen kommer du kanskje aldri til å like. Og jeg snakker av erfaring. De siste 5-6 årene har jeg snudd helt opp-ned på kostholdet mitt. Jeg liker nå det aller meste innen mat og har som regel ikke noen vansker med å prøve noe nytt. Selv om det (selvfølgelig) finnes unntak.

Tidligere var det også slik at jeg kun spiste for å overleve. Nå i dag spiser jeg heldigvis fordi jeg synes det er godt. Mat er de siste årene blitt noe helt annet for meg, med andre ord. Og det nesten helt av seg selv. Det har tatt tid, men jeg er overbevist om at visst jeg ikke var blitt «tvunget» én eneste gang til å smake på mat som jeg brakk meg av ved bare synet, så hadde jeg blitt klar til å smake på nye typer mat tidligere. Du må bare ta tiden til hjelp i slike situasjoner og ha tillit til at det ordner seg. For det ordner seg som regel av seg selv helt uten stress.

Konklusjonen

Ikke skyld på foreldrene for barnets «kresenhet» for du kjenner ikke hele historien. Du vet ikke hva som ligger til grunn for at ting er som de er. Jeg tar ene og alene ansvaret for mitt tidligere anstrengte forhold til mat. Dette var det bare jeg som kunne endre på. Jeg mener også at mine foreldre handlet helt riktig når dem lot ting utfolde seg i det tempoet det tok og heller fokuserte på å få i meg noe næring, selv om den ikke var sunn.

Det er heller ingen regel uten unntak, og akkurat det er det viktig å huske på. Det som er riktig for deg er ikke nødvendigvis riktig for meg, og omvendt.

Det var det for nå.

Har du opplevd å ha et anstrengt forhold til mat? På hvilken måte?

Sigmatur1-4

Les gjerne også innlegget «En diagnose er bare en diagnose» som også går inn under kategorien Noonans Syndrom.

Follow:
Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.