A Furry Angel.

Da var dagen her. Det er nå nøyaktig ett år siden du (min lille Chica) reiste avgårde til Himmelriket og lot din fysiske Chicakropp være igjen her på Jorden. Jeg har helt siden den gang følt for å skrive noe dedikert til deg, min kjære pelskledde engel. Og i dag er dagen å gjøre det på. Du fortjener virkelig hele verden så god du var (og er)!

Chica. Min pelskledde engel.

Om du som leser dette ikke henger helt med her så er altså dette et blogginnlegg dedikert til min firbeinte bestevenn – mitt alt – som måtte dra til Himmelriktet så altfor tidlig. Det er i dag nøyaktig ett år siden. Året 2018 fikk med andre ord den verste starten det kunne fått. Og selv etter ett år så er denne pelskledde engelen i mine tanker hver eneste dag og noen dager er absolutt vondere enn andre.

Jeg skriver nå dette innlegget som en dedikasjon til Chica. Ikke bare fordi hun fortjener det, men også fordi at skriving gjør meg godt. Jeg skriver også disse ordene for å fortelle om mitt alt og fortelle hvor mye hun faktisk har hjulpet meg. Jeg kan faktisk strekke det så langt å si at jeg nok ikke hadde blitt så fort god i ryggen etter den store ryggoperasjonen jeg hadde under én måned før Chica kom i hus. Jeg kan takke denne hunden for så mye! Jeg er så TAKKNEMLIG for de årene jeg fikk ha henne ved min side. Det var KVALITET over kvantitet kan man vel kanskje si…

Kjærlighet ved første blikk

Hva med at jeg starter fra begynnelsen, høres det ut som en god plan? Det hele startet faktisk rett etter ryggoperasjonen jeg hadde i februar 2011. Jeg hadde hest på den tiden og livet med hest måtte jeg dessverre gi slipp på etter denne operasjonen. Jeg hadde i mange år også hatt lyst på egen hund og når jeg er interessert i noe elsker jeg å lære om nettopp dette. Jeg hadde derfor lest mye om hundehold og ulike raser og funnet ut at Pomeranian var en rase som ville passe meg bra.

Da jeg nevnte at jeg hadde lyst å kjøpe meg hund så var det mange som mente at jeg burde konsentrere meg om å bli god i ryggen først. Allikevel sa hjertet mitt noe annet. Det sa at dette var tiden å få hund på, selv om det kanskje ikke var så logisk. Jeg valgte å lytte til hjertet og et bedre valg tror jeg faktisk ikke at jeg har tatt. Chica kom i hus allerede under én måned etter operasjonen. Eneste grunnen til at hun fortsatt ikke var solgt da jeg ringte oppdretter for å høre om hun hadde valp til salgs (eller hadde planlagt valpekull) var at oppdretter egentlig hadde bestemt seg for å beholde Chica selv. Allikevel var jeg så heldig at jeg fikk kjøpe henne. Da jeg så den lille pelsballen så var det kjærlighet ved første blikk. Noe så aldeles nydelig!

Hund på blå resept

Det var travelt med valp og siden hun var så liten som hun var (kun rundt om 600gram da hun kom i hus) så ble det mye «tøy og bøy» på meg, og jeg merket ikke at det var vondt i ryggen før tøyingen var overstått. Dette gjorde sitt til at jeg kom meg fort etter operasjonen. Ryggen ble ganske fort myk, eller i alle fall så myk som den kan bli med to stålstenger festet til ryggraden. Da jeg kom på sykehuset for tremåneders kontroll så ble legene ganske så overrasket over hvor myk i ryggen jeg var etter så kort tid etter operasjonen. Legene sa også at de ikke hadde sett noen bli så god og myk i ryggen på så kort tid etter en slik operasjon før.

Jeg var jo selvfølgelig superglad for å høre det og all ære for dette skal min pelskledde engel ha. Hadde det ikke vært for Chica så hadde det ikke blitt så mye bøying av ryggen som det ble, og det hadde tatt mye lenger tid for å bli så god i ryggen som det jeg allerede etter tre måneder var.

Chica er den beste medisinen jeg kunne hatt og vi skulle virkelig kunnet få hund på blå resept.

Collage av Chica i både lek og avslapping.

Som «Knoll og Tott»

Jeg og Chica var i grunn litt som «Knoll og Tott» og alltid sammen, med noen få unntak. Der jeg var, var hun og der hun var, var jeg. Det var få plasser der jeg ikke tok med meg Chica, og hun var til og med med på shopping. Noe hun faktisk så ut til å like ganske godt. Hun elsket nemlig å ligge på armen og være med der det skjer. Hun elsket å komme litt i høyden og bare følge med på alt og alle. Hun lå helt rolig og på mange måter bare var der.

Hun var med meg rundt på besøk til de aller fleste og et par ganger var hun faktisk også med meg på jobb. Hun ble godt mottatt alle veier. Det var heller ikke få ganger vi ble stoppet av andre mennesker når vi var ute på tur, der Chica fikk det ene komplimentet etter det andre.

Hele familiens lille prinsesse

Hun var også hele familiens lille prinsesse og hun ble vel mer behandlet som en tobeint enn en firbeint vil jeg våge å påstå. Hun ble så til de grader bortskjemt. Hun var jo minsten i familien, så det skulle vel bare mangle, eller hva?

Hun fikk masse godt å spise, masse kos og mange økter med ballkasting og lek blant annet. Hun fikk også være med på traktorkjøring, firehjulkjøring og alt sånt. Hun var til og med med på bilferie her i Norge, noe som også var veldig kjekt.

Hun elsket når vi kastet ball (spesielt sammen med mor), hun elsket å leke med de andre hundene på gården til mine foreldre, og hun elsket når far tok henne med seg på kjøretur med enten traktoren eller firehjulingen. Veldig artig!

En annen ting hun også elsket var når vi (jeg og hun) dro på besøk til mormor og morfar. Hun skjønte alltid hva vi skulle, til og med før jeg gikk til ytterdøren, og guri så ivrig hun var! Om det endte med at vi gikk bomtur og mormor og morfar ikke var hjemme så var hun alltid like vanskelig å få med seg hjem igjen. På slike dager syntes jeg alltid det var godt at hun kun veide i underkant av tre kilo, og ikke seksti. Hehe. Hadde det noengang hendt at hun hadde stukket av så er det hos mormor og morfar jeg hadde sjekket først. Det er i alle fall sikkert.

Hun var også veldig smart og ekstremt god på slike hjernetrimsleker som selges for hunder. Det var også moro å trene på triks ved hjelp av klikker og hun tok ting fort.

Collage av Chica i farten.

Å stå stødig i en orkan

Chica slet dessverre med forskjellige helseplager. Hos dyrlegen ble hun sjekket for både det ene og det andre, men dyrlegen fant ikke ut av det. Hun slet også veldig med nervøsitet og stress. Med årene ble alt dette bare verre og verre, og ikke bedre og bedre som vi alle håpet på. Dette gikk også utover temperamentet hennes og hun kunne derfor ikke stoles på når det for eksempel kom til unger. Hun var jo god som gull ellers, og det å se at hun til slutt heller ikke klarte å gå så mye tur før hun fikk vondt i beina, og det kun var en liten pipelyd som skulle til for at hun ble livredd var helt forferdelig. Jeg kunne jo ikke hjelpe.

Det endte derfor med at vi (jeg og familien) måtte ta det grusomste valget jeg (vi) noen gang har tatt. Å la henne få slippe. Dyrlegen var jo også enig i avgjørelsen.

Det er det verste jeg noen gang har måttet gjøre og det er noe jeg ikke unner noen å oppleve. Chica skulle jo leve til hun var minst femten år gammel. Det var det som var planen! Allikevel så sa hjertet mitt – like klart som det «snakket» når jeg skaffet meg Chica i første omgang – at det var riktig beslutning. Det var riktig å gi slipp på henne, samme hvor vondt det var. Hun har det mye bedre nå og heldigvis så tror jeg på evigheten, noe som har hjulpet meg masse. Troen min har hjulpet meg i å stå stødig i en orkan rett og slett. Jeg vet at hun har det så mye bedre nå. Nå kan hun løpe, leke og kose seg så mye hun bare vil uten å tenke på hverken fysiske eller psykiske plager. Hun er helt FRI!

Takknemlig

Som jeg skrev innledningsvis så er denne hunden i tankene mine hver eneste dag, og noen dager er vondere enn andre. Slik vil det nok være i alle fall en stund til tenker jeg. Chica vil for alltid være i mitt hjerte og jeg er virkelig TAKKNEMLIG for de årene som jeg fikk ha Chica her fysisk på Jorden. Jeg er takknemlig for alt det hun har lært meg og alle latterkrampene hun har gitt meg. Nå lever hun videre I åndeform og hun er til god hjelp nå også.

Hadde jeg ikke hatt den troen som jeg har så hadde jeg ikke taklet dette sånn som jeg har taklet det. Jeg trodde at noe slikt som dette ville knuse meg og at alt ville bli mørkt, men heldigvis så endte det ikke slik. Jeg klarte igjennom hele prosessen å se lyset i enden av tunnelen. Det ble aldri helt mørkt. Og det takket være troen min på evigheten, men også ved hjelp av bønn og affirmasjoner.

Jeg vet at jeg fikk (og alltid får) god hjelp fra åndeverdenen (og Himmelriket), og det er en fantastisk følelse! Det er jo også slik at vi ofte ikke vet hvor sterke vi er før det å være sterk er det eneste alternativet vi har. Og akkurat det er det viktig å huske på i alle situasjoner vi eventuelt måtte komme opp i. Vi kommer igjennom det, det gjelder bare å aldri, aldri gi opp!

Collage av Chica, mitt

Et notat jeg skrev en stund etter å ha tatt farvel med min pelskledde engel

Her legger jeg med et notat jeg skrev 14. januar 2018.

Dette har vært én av de verste ukene i mitt liv. For litt over én uke siden måtte jeg med tungt hjerte ta ett av de hardeste – og mest grusomme – valgene jeg noen gang har tatt, med å avlive min nydelige lille prinsesse Chica. <3 Jeg kunne ikke lenger holde fast på henne for hun slet med frykt, nervøsitet og stress i flere situasjoner (noe som og dessverre gikk utover temperamentet), og det ble bare verre og verre. Samme hvor mye jeg prøvde å finne en løsning og håpte at det skulle bli bedre. Det gjør vondt, og hun var så mye mer enn «bare en hund», hun var mitt alt! <3 Det er vondt å tenke på at hun skulle slite så mye med slike ting når hun var god som en engel ellers. Men nå har hun det i alle fall godt og hun er fri fra alt det negative. <3

Til min beste lille Chica:

Håper du koser deg og springer så mye du bare gidder på Himmelrikets evigvarende, grønne enger. Jeg er så takknemlig for alle de gledene, latterkrampene og lærdommene du har gitt meg på de årene du har vært ved min side. <3 Savner deg allerede lille venn. Love you!<3

Avslutningen på innlegget

Da har jeg fått skrevet de ordene jeg ønsket å skrive, håper jeg. Det er forferdelig å miste noen man er glad i, enten det er et menneske eller et dyr. Det sies at tiden leger alle sår og helt om det stemmer vet jeg ikke. Men ting blir i alle fall bedre med tiden om ikke annet. Og de årene vi fikk med glede og latter veier så til de grader opp for det vonde.

Det er viktig å huske på de gode tingene når det stormer som verst, for sannheten er at det er alltid noe positivt vi kan fokusere på!

Med dette innlegget ønsker jeg også å formidle til deg som leser at positivitet, affirmasjoner og bønn virkelig hjelper. Jeg hadde ikke klart meg uten disse tre tingene i denne orkanen. For det er som det sies: alltid, alltid lys i enden av tunnelen.

Har du et dyr som står ditt hjerte nært?

Namaste.

20

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.